Grieghallen - fra kongstanke til konserthus

Den 1. november 1894 skrev Edvard Grieg et brev fra Grand Hotell i Kristiania til konsul Joachim Grieg. I brevet nevner han som medimpliserte i konserthusbestrebelsene: Conrad Mohr, Klaus Hanssen, C. Sundt og Didrik Smit. Planen går ut på å bygge en konsertsal av tre på Engen, og han nevner arkitekt Sverre "der har bygget forskelligt i Træstil for den tydske Kejser". Tanken var å finansiere konserthuset ved aksjetegning, og at Klaus Hanssen og Edvard Grieg sammen skulle stå som innbydere.

Ouverture 


I en by som huser et av Europas eldste musikkselskaper, har man naturligvis vært sterkt opptatt av å gi orkesteret brukbare arbeidsvilkår. Edvard Grieg med erfaring fra musikkmetropolene, ivret for å skaffe fødebyen en tjenlig konsertsal. I 1894 tumlet han med planer om å bygge en konserthall på Engen av tre. Samtidig aksjonerte imidlertid Christian Michelsen for å reise en ny teaterbygning, og teaterentusiastene snappet tomten foran nesen på Grieg. Dermed gikk konserthusplanene i vasken.

Ideen om en passende konserthall levde videre, og i hele sin formannsperiode i "Harmonien" sto Fridtjof Sundt som ideens varmeste talsmann. ˜ finne en høvelig tomt var det primære problem. Bybrannen i 1916 krevde omfattende reguleringer i sentrum. Det kunne vel åpne døren på gløtt også for en musikkhall?

I 1917 ba styret i "Harmonien" kommunen om å stille til disposisjon en tomt av passende størrelse, slik at byen kunne reise et førsteklasses konsertlokale. I de påfølgende årene ble det fremmet mange tomteforslag. Et av forslagene var der hvor Telegrafbygningen står i dag. Ingen av forslagene fikk nødvendig støtte. Kanskje tiden ennå ikke var moden for å løse en slik stor sak? En ting som imidlertid tidlig ble avklart var at konserthuset, når det en gang stod ferdig, skulle oppkalles etter Edvard Grieg. Intet kunne være bedre løftestang for en slik sak enn det mest lysende navn i norsk musikkhistorie.

Intermezzo 


Vi skriver 1934 og styret til "Harmonien" oppdager at det bare er ni år igjen til Edvard Griegs hundreårsdag skal feires. En komitÈ oppnevnes og skipsreder Haakon B. Wallem er primus motor. De finner fram til Lars Hillesgate 3a som anvendelig tomt for en konserthall og i 1938 ber man eieren, Bergen Kommune, om å overdra den vederlagsfritt til "Harmonien". Musikselskabet vil da stille seg i spissen for reising av en Edvard Griegs hall. Først ved såkalt ordførervedtak i 1941 ble søknaden etterkommet. Det nazistiske "Kulturministeriet" øynet mulighetene for en solid propagandagevinst hvis hallen kunne stå ferdig ved komponistjubileet i juni 1943. Snart fikk makthaverne annet å tenke på og byggesaken måtte legges på is.

Da normale tider kom tilbake, ble krigstidsvedtak betraktet som ulovlige og omgjort. Grieghall-tomten kom med i dette dragsuget og kommunen tok den tilbake. Det resulterte i et slikt ramaskrik at bystyret i 1947 fant det nødvendig å omgjøre omgjøringen. Dermed ble tomten øremerket i samsvar med tidligere bestemmelse. Men først etter at Haakon B. Wallem i et møte med kommunen sa seg villig og i stand til å samle de nødvendige midler til å reise hallen, ble skjøtet skrevet. Sjenerøst la Wallem selv 1 million kroner på bordet. For den gaven kunne man komme langt, men ikke helt fram. På oppdrag fra Wallem utarbeidet arkitekt Fredrik Konow Lund de første skisser for utnyttelse av tomten i Lars Hillesgate. Byggesummen ble anslått til 7.8 millioner kroner. Drivkraften i arbeidet falt imidlertid bort da Haakon B. Wallem ble syk og døde i 1952.

Grieghall-tomten, mars 1968 – Et parti i d-moll


Utover i 1950-årene ble mange omfattende byggeprosjekter gjennomført i og ved Bergen, men ingen Grieghall. Riktignok sørget "Harmonien" for å konstituere en bredt sammensatt GrieghallkomitË med representanter fra en rekke organisasjoner. Den burde ha kunnet utrette noe, men ble ikke innkalt og kom dermed ikke i arbeid. Musikselskabets store 200 års jubileum nærmer seg, og i 1959 lover "Harmonien"s styreformann Fredrik Skancke Andersen at en ren konsertsal for 2000 mennesker skal stå ferdig til festlighetene i 1965. Stadig er det Konow Lund som arbeider med sakens arkitektoniske sider, og han gir både skriftlig og muntlig uttrykk for at Lars Hillesgate 3a er for smal og uegnet for en konserthall. Konows siste utkast i 1961 blir dårlig mottatt, og en arkitektkonkurranse etterlyses. Etter at lite og ingenting skjer fra Musikselskabets side, griper formannskapet inn med krav om at arkitektkonkurranse utlyses senest 1. mars 1962.

Harmonien oppnevnte nå en nordisk jury for å vurdere nye tomtealternativer. De var etter hvert blitt mange. Mens "Harmoniens" ledelse lot årene gå uten å ta fast grep om saken, begynte offentligheten aktivt å interessere seg for en løsning. Særlig fra arkitekthold viste man betydelig aktivitet og ingen kunne hindre at hallen kom på vandring.

I et år fremover ble tomt etter tomt trukket inn i debatten og framstilt som mer representativ enn jernbanens tidligere vognoppstillingsplass i Lars Hillesgate. Ingen fremdrift var å spore.

Attacca 


Hele saken hang i luften med flagrende tråder da sivilingeniør David Lie Eide rykket ut med et kraftig debattinnlegg under tittelen "Men det ble ingen Grieghall" (Bergens Tidende 6.11.1963). En solid dokumentasjon påviste at det gjennom en lang årrekke ikke hadde skjedd noe av betydning. Planene var blitt forsinket. Den lærdom måtte man trekke at "arbeidet fra nå av måtte legges an på en helt annen måte hvis denne store og vanskelige sak overhodet skal kunne løses". Som rasjonell utvei foreslo han å etablere Grieghallen som selvstendig forretningstiltak med eget styre og et sammensatt råd.

Som medlem av "Harmoniens" representantskap hadde Lie Eide flere ganger forgjeves forsøkt å få fortgang i saken. Det forslag han nå offentlig gikk ut med innebar at en overmoden affære ble tatt ut av hendene på musikkselskapets daglige ledelse. Mellom linjene lå det at den musikkglade sivilingeniøren stilte seg til disposisjon. Teknisk og økonomisk innsikt satt David Lie Eide inne med, det hadde han bevist i andre sammenhenger. Få ante at han også hadde den spesielle vilje som kreves for å drive fram en byggesak av de dimensjoner det her ble snakk om. For "Harmoniens" ledelse måtte David Lie Eides innlegg fortone seg som et ultimatum. Virkningen var spontan. ÿyeblikkelig innkalte man Grieghallkomiteen. Det skjedde for første gang på 11 år. Lie Eide ble valgt til formann i den store komiteen og dens første effektive arbeidsredskap, et tremannsutvalg der festspilldirektør Gunnar Arne Jensen og programredaktør Frank M. Falch var dyktige medspillere. Med en solid utredning la de basis for videre arbeid.

Utvalget definerte hva man ville med Grieghallen. Det primære ønske gjaldt å skaffe en ren konsertsal. Gode arbeidsmuligheter for byens symfoniorkester og rommelig plass for dets publikum var et absolutt krav. Nå utvidet man spekteret. Grieghallen måtte sees i en videre sammenheng. Hallen skulle bli midtpunkt både for "Harmonien" og Festspillene, den burde gi plass for NRKs økende virksomhet ved distriktskontoret i Bergen, og tjene som aula for Universitetet.

Tremannsutvalget hadde virkelig vyer: Grieghallen "skulle skape forutsetninger for en allsidig kulturell virksomhet og bli kjernen i et vestlandsk kultursentrum" .

Videre fant utvalget at den opprinnelige og noe uformelige, knapt 6 måls store tomten i Lars Hillesgate, burde kunne utvides med halvannet mål nordover mot Nygård Skole. Kommunen ønsket nå å se Grieghallen reist til 1970 - byens 900 års jubileum. Den sørget for å frigjøre resten av det nødvendige tomtearealet. Med denne tilskjøtingen anså Bergen Kommune seg fritatt for videre ansvar med prosjektet.

En danske tegner Bergens nye kulturmonument 


Båret av optimisme lyste man ut arkitektkonkurranse på nordisk basis med frist 1. februar 1965. Etter tre ukers vurdering av 70 ulike forslag, pekte juryen ut den 28-årige danske arkitekten Knud Munk som vinner av 1. premie. I en klar arkitektonisk helhet har det lykkes Knud Munk å samle det uensartete stoff bygningen skal romme, fastslo juryen. Knud Munk kom til Bergen for å ta imot premien for et bygg som skulle sette varig preg på den sentrale del av en by arkitekten aldri før hadde sett. Han ble overrasket over at tomtens nabobygninger var så høye, det hadde han ikke forestilt seg.

Crescendo 


Nå satte entusiastene i gang storstilte aksjoner for å skaffe byggekapital. Kulturrådet lovte 6 millioner. Staten kom inn med 2.5 millioner for bruk av hallen som universitetsaula. Wallems basisgave hadde nå vokst til 1.5 millioner.

Grieghallen AS ble konstituert i 1968. Eiere var "den hellige treenighet" i bergensk kulturliv: "Harmonien" tegnet 20 aksjer, DNS og Festspillene 15 hver. Lie Eide var nå formann i aksjeselskapets styre, formann i arbeidsutvalget og snart også formann i byggekomiteen. Som sin viktigste støttespiller fikk han Baard Sæverud, forretningsfører fra 1964 til hallen sto ferdig. Den første innsamlingsrunden gikk under mottoet "Grieghall 1970 eller pengene tilbake". Ideen var å friste folk til å gi 200 kroner per år i fem år - et overkommelig beløp for mange, men ikke for alle. Aksjonen som helhet innbrakte 1.2 millioner kroner. Stadig opptrådte "Harmonien" gratis og teateret la skjerv til formålet. Generalprøven på " Hallo Dolly" ble en formidabel aften med bidrag av lokale underholdningskrefter i tillegg til teaterets stab. Av billettprisen på 50 kroner gikk bare Ën i teaterets kasse, resten falt i Grieghallens store lomme. Stiftelsen Edvard Griegs Minnefond ble opprettet av skattemessige grunne. Minnefonnet fikk dertil en avlegger til USA. Dette tiltaket ble nærmest en fiasko. Skuffende få bidrag fra USA kom inn til Grieghallen. "Grieghall 1970 eller pengen tilbake" ble den største enkeltaksjon rettet mot den jevne bergenser. Inn blant de tallrike småsparernes bidrag kom i tillegg beløp som virkelig monnet. Banker og rederier la hver millionbeløp i kassen. Forsikringsselskaper og industribedrifter fulgte opp de gode tradisjoner i mesenenes gamle by. Nå ble det offentlige utfordret til å sette kronen på verket med den nødvendige sluttfinansiering. November 1967 settes første spadestikk.

Grazioso 


På Festspillenens åpningsdag i mai 1968 legger Kong Olav grunnsteinen. Et kopperskrin med arkitektens tegninger, dagens aviser og norske mynter mures inn i orkestergravens betong vegg. Handlingen følges av kongelige ord: "Må hallen stå reist og ferdig etter planene, og jeg er sikker på at den da vil kunne tjene sitt formål som kultur- og gledesspreder for Bergen og bergenserne og for nordmenn langt utenfor Bergens grenser. Må dens navn være for pliktende for høy kulturstandard og skapende evne!"

I desember 1970 holdes det kranselag i forretningsdelens råbygg der Grieghallens styre for første gang slår seg løs med snitter og øl for medarbeidere og støttespillere. Overfor publikum markeres det samtidig at man har holdt sitt løfte fra startfasen: Grieghallen står reist innen utløpet av 1970. Det holdt, selv om mange nok hadde forestilt seg at huset skulle være ferdig til bruk. Ingen givere forlangte pengene tilbake. I løpet av 1971 flytter leieboerne inn i forretningsdelen av bygget - NRK, Harmoniens og Festspillenes administrasjoner, Vinmonopolet, bank, rederi og en lege.

Tramp i klaveret 


Nå begynner imidlertid problemer å melde seg igjen. 37 millioner kroner er investert i prosjektet og kassen er tom. Arbeidet man håpet skulle gå kontinuerlig, stopper helt opp. Stansen skal komme til å vare i nesten fem år. I disse årene svinger bergenserne sarkasmens svøpe over planleggerne.

Ka sa eg? Sto ikke Grieghallen der som en skamstøtte over uansvarlige privatfolk som satte i gang før det hele var ferdigfinansiert. Dette redselsfulle huset, skraphaugen av rust som misfarget hallens trappeheller og satte flekker på godtfolks frakketøy. Man hadde forsøplet byens sentrum med "et monstrum av betong, en gigantisk bunker". Stemmer fra hovedstaden blandet seg i det lokale hylekoret. Dagbladet utropte hallen til selve symbolet på bergensk stormannsgalskap.

Ny dirigentstokk 


Mens kritikken haglet, arbeidet Grieghallens forkjempere iherdig for å få i stand en løsning på de finansielle problemene. Etter mye frem og tilbake, med brutte løfter fra to regjeringer, og motløshet i Arbeidsutvalget, fikk Per Grieg i denne perioden et spørsmål fra "Harmoniens" formann Njaal Sæveraas: Kan du tenke deg å gå inn i vårt styre? Ja, svarte Per Grieg " hvis jeg får representere "Harmonien" i Grieghallens styre. Han hadde i lang tid gått og sett på det tomme skallet, og som så mange andre bergensere opplevd tristessen ved hallens forsømte muligheter. Per Grieg overtok nå ansvaret for finansieringsarbeidet, en oppgave han gjennomførte med glimrende resultat. En privat innsamlingsrunde dannet fundamentet i den nye finansieringsplanen. Finansminister Per Kleppe ble overtalt til å innvilge et statsgarantert obligasjonslån med lav rente, så billig at det nærmest var en gave. Statens støtte utløste et nytt lån i Bergen Bank, garantert av Bergen Kommune.

Coda 


Arbeidet med fullføringen av hallen startet nå endelig opp igjen, og i den aller siste hektiske fasen var nok resonnementet at "hvis vi nå gjør bygget ferdig, kan ingen ta det i fra oss". Fullfør først hallen - ta problemene etterpå. Det er helt klart at det dreide seg om ytterst kompliserte byggearbeider, og senere måtte det innrømmes at man nok hadde mistet litt av oversikten underveis. Men det var vanskelig å forutsi at taket i salen, budsjettert til 2 millioner, til slutt kostet 6 millioner, og man hadde heller ikke regnet med overtidsarbeider i størrelsesorden 11 millioner. Normalt blir fremdriftsplanen for et bygg justert to til tre ganger i løpet av byggeperioden. For Grieghallen ble den omarbeidet fullstendig et tjuetalls ganger. Det sier sitt om hvor vanskelig og krevende Grieghall-prosjektet egentlig var.

Grande finale 


12. mai 1978 "røykbombene springer og pistolskuddene knaller. Ulne skyer velter ut under det røde taket. Når røykdottene driver bort, skimter man Musikselskabet Harmoniens Orkester som opptrer for første gang på Grieghallens scene. Karsten Andersen dirigerer Griegs "Norske danser" , og tonene faller som manna fra himmelen. Endelig!

Hadde vi noen gang kunne forestille oss en så vidunderlig klar og stringent klang i en konsertsal i Bergen? Slik låter altså "Harmonien" når orkesteret blir hentet ut av Konsertpalæet, der tørre veggflater i åresvis har fordervet klangen. Førstegangsopplevelsens sitrende spenning ble utløst den kvelden. Vi kunne konstantere at salen fungerte som den skulle og at akustikken var praktfull. Alle forsto at de deltok i en enestående begivenhet. Grieghall-akustikerne hadde truffet blink der mange konserthusbyggere ikke lykkes.

11 dager senere inntraff den offisielle innvielsen. Det skjedde ved kongelig nærvær, nesten på dagen 10 år etter grunnsteinsnedleggelsen. Her lød for første gang "Overtura Monumentale" , Harald Sæveruds klangrike innvielse av hallen, et bestillingsverk for "Harmonien".

David Lie Eide tillot seg et lite hjertesukk, en omskrivning av kjøpmann Herwitz ord: "no Ë det gjort, men jamen har du vært tung å dragse på". Dagen i forveien ble Lie Eide overrakt Ridderkorset av St. Olavs Orden for sin innsats med reisingen av hallen. Ved denne anledning sa Per Grieg: "Du har stilt deg for hogg i en sak som har opptatt byen i et halvt hundre år og mer. Det er riktig at du har hatt hjelp, men ingen kan ta fra deg den heder at det er din ånd som har vært ledertråd i arbeidet, og som førte saken fram. Grieghallen står ikke bare som et monument over vår store komponist, den er også et monument over bergensk borgerånd" .

Sluttsummen lød på 93 millioner kroner.